Retten til familieliv

Nylig var jeg i fylkesnemnda for barnevern i Vestfold og Telemark. Som følge av omfattende bevisførsel ble det nødvendig med to lange rettsdager langt ut over normal kontortid. For få dager var igjen avsatt av fylkesnemnda for behandling av saken.

Saken fikk meg til å reflektere over det forslag som den 30.april 2020 ble fremlagt av rettshjelpsutvalgets til justisminister Monica Mæland vedrørende endringer i dagens rettshjelplov. Rettshjelplovens formål er blant annet å sikre private parters rett til advokat på statens bekostning dersom staten Norge, representert ved de kommunale barnevernstjenester landet rundt, går til sak for å gripe inn i retten til familieliv.

Ett av forslagene som er lagt frem for regjeringen tilknyttet endring i rettshjelploven, er at den rettslige behandlingen av barnevernssakene skal reduseres til kun én rettsdag. Dette innebærer i praksis en betydelig svekkelse av de involvertes rettsikkerhet da muligheten til nødvendig bevisførsel blir betydelig redusert og svekket.

Det er svært oppsiktsvekkende at dette forslaget er blitt mottatt med takk fra justisministeren som har ansvar for denne sektoren i en tid hvor Norge gang på gang det siste halvåret er blitt dømt av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen for brudd på menneskerettighetene når det kommer til retten til familieliv. Norge har gjennom disse avgjørelsene fått massiv kritikk fra EMD tilknyttet hvordan Norge har gått fram i barnevernssaker i en årrekke.

Det gjør det ekstra oppsiktsvekkende at innstillingen mottas med takk fra justisministeren også etter at Høyesterett, rett før påske i år, i tre avgjørelser avsagt i storkammer, stilte seg bak EMDs vurderinger og kritikk av Norge i norske barnevernssaker.

Er det virkelig slik rettstaten Norge skal svare på domfellelsene i EMD? Skal staten Norge svare med å igangsatte lovendringer som i praksis medfører en svekkelse av de private parters rettigheter i møte med staten Norge –  en motpart med ubegrensede ressurser?

Burde det ikke heller være motsatt? At rettstaten Norge svarte med å styrke de privates rettigheter i barnevernssaker? Norge er en rettsstat som er forpliktet til å respektere menneskerettighetene og er forpliktet til å ha en lovgivning som ikke strider mot de grunnleggende menneskerettighetene som er nedfelt i menneskerettighetskonvensjonen.

Familiene som blir berørt i disse sakene er helt avhengig av grundig juridisk bistand for å få gjennomgått et ofte svært omfattende dokumentmateriale som brukes som bevisgrunnlag for å legitimere inngrepet under paraplyen om å ivareta det som er best for barnet.  De berørte er helt avhengig av en dyktig advokat som stiller kritiske spørsmål til de vurderinger som fortløpende er foretatt i disse sakene. Dette er jo vurderinger som til slutt faller ned på den enkelte barnevernspedagog og barnevernslederes skjønn, hvilket innebærer stor risiko for feilvurdering hver gang. Slike feilvurderinger kan få store konsekvenser for den enkelte familie og det enkelte barn. Å påføre et barn et relasjonsbrudd og svekkelse av biologiske bånd viser seg ofte at kan medføre uopprettelig skade og medfører ofte at barnet får spesielle omsorgsbehov.

For å sikre de berørtes rettssikkerhet er det helt avgjørende med en grundig behandling av saken. Det innebærer ikke bare å kunne få anledning til å legge frem dokumentbevis, men det innebærer også at de private parter gjennom sin advokat får anledning til grundig eksaminasjon av statens representanter og vitner, hvor de involverte har avlagt forsikring om å forklare den hele og fulle sannhet. Det er også helt avgjørende at de private parter gis bred adgang til å føre vitnebevis som kan belyse saken helhetlig. Dette krever en omfattende bevisførsel. En slik grundig behandling lar seg ikke gjennomføre på kun en rettsdag.

Å endre dagens rettshjelplov slik foreslått med en gjennomføring av disse sakene på kun én rettsdag vil være stikk i strid med det EMD i sine domfellelser av Norge har påpekt er viktig å endre i dagens norske system. EMD er tydelig på at Norge må ha en langt grundigere saksbehandling og bevisførsel enn det som har vært praksis frem til inntil nylig. Det finnes ingen annen motivasjon bak et slikt forslag enn kostnadsbesparelse.

Å trekke inn kostnadsvurderinger tilknyttet dette alvorlige saksfeltet er ikke en rettstat som Norge verdig.