Håndverkerens rett til pristillegg

En vanlig problemstilling for håndverkere og forbrukere gjelder spørsmål om pristillegg. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på problematikken, og vil ta utgangspunkt i saker som gjelder byggearbeider. Problematikken er lik for andre former for håndverk som for eksempel reparasjon av bil, sykkel eller arbeider utomhus eller liknende. Denne artikkelen behandler i hvilke tilfeller håndverkeren (omtalt i håndverkertjenesteloven som «tjenesteyter») har krav på betaling for tilleggsarbeid og ikke størrelsen på vederlaget. Det er i hovedsak håndverkertjenesteloven § 33 som regulerer forholdet.

Ved inngåelsen av et byggearbeid, vil det alltid foreligge en form for avtale – muntlig eller skriftlig, mellom håndverkeren og forbrukeren. Det er denne avtalen som i utgangspunktet setter grensen for hvilket arbeid som skal gjøres. Typisk vil det være utbedring av en trapp, maling av en vegg, fikse hele eller deler av taket, etc.

Under utførelsen av oppdraget er det ikke sjelden at håndverkeren avdekker behov for å gjøre arbeider utover det som opprinnelig ble avtalt. Spørsmålet blir da hvorvidt håndverkeren har rett på betaling for slikt arbeid eller ikke. Dette kommer særlig på spissen når håndverkeren avdekker et behov for arbeid utenfor oppdraget og utfører arbeidet uten å ha avklart det med forbruker på forhånd. Har håndverkeren da krav på betaling for sitt arbeid?

Dersom avtalen mellom partene regulerer når det kan kreves vederlag for tilleggsarbeid, er det denne avtalen som gjelder. Er det ingen slik avtale, vil det være håndverkertjenesteloven som regulerer forholdet. Denne loven har et sett vilkår som må være oppfylt for at håndverkeren kan kreve tilleggsvederlag.

Det sentrale er at dersom vilkårene for å få betalt for tilleggsarbeid ikke er til stede, har ikke håndverkeren rett på vederlag for sin arbeidsinnsats, se f.eks. Borgarting lagmannsretts dom avsagt 16. februar 2002 (LB-2003-8182) og Agder lagmannsretts dom avsagt 11. november 2004 (LA-2004-2177). Det er derfor avgjørende for håndverkeren å ha full kontroll på disse reglene.

Bakgrunnen for reglene om rett på tilleggsvederlag, er at det er forbrukeren som skal ta avgjørelsen med hensyn til om arbeidet skal utføres eller ikke – ikke håndverkeren. Det er bare i enkelte tilfeller at håndverkeren likevel kan gjøre dette. Da har håndverkeren byrden med å bevise at vilkårene for å kunne utføre arbeidet foreligger.

Reglene kort oppsummert er som følger: Håndverkeren må først foreta en vurdering av om det avdekkede forholdet egentlig er utenfor oppdraget eller ikke, og må gjøre dette ut i fra en «objektiv» vurdering – altså basert på holdepunkter som ikke er basert på egne forståelser og antakelser, men som gjelder allment.

Dersom håndverkeren etter en vurdering legger til grunn at forholdet inngår i det avtalte arbeidet og ikke varsler dette, vil håndverkeren ikke ha rett på vederlag for sitt arbeid dersom vedkommende tar feil. Således er det et «tryggere» alternativ for håndverkeren å anse arbeidet til å være utenfor rammen av oppdraget slik at forholdet varsles og kommer opp til diskusjon. Av lojalitetshensyn til kontraktsparten, vil det også være bedre  varsle om arbeidet én gang for mye, enn én gang for lite. For håndverkeren er problemstillingen særlig aktuell dersom arbeidet utføres som regningsarbeid slik at merarbeidet uansett skal betales for. Dersom arbeidet utføres etter en form for fastpris, vil det for håndverkeren ikke være noen fordeler med å inkludere avdekkede forhold i det avtalte arbeidet.

De nærmere vilkår følger av håndverkertjenesteloven § 33, jf. § 9, og tilleggsarbeidet må være av en slik art at det er «praktisk å utføre [det] sammen med oppdraget». Dersom det ikke er noen fordel med å utføre tilleggsarbeidet samtidig, er man utenfor reglene om tilleggsarbeid og man kan ikke kreve betaling uten etter ny avtale.

Håndverkeren må dernest «kontakte» forbrukeren. Det er ingen formaliserte krav til dette, men det er å anbefale at dette gjøres skriftlig slik at det kan bevises at håndverkeren har gitt beskjed. Partene vil etter dette bli enige om tilleggsoppdraget skal utføres eller ikke.

Problemet fortsetter for håndverkeren dersom vedkommende ikke får tak i forbrukeren, eller forbrukeren ikke gir en tilstrekkelig rask respons. Håndverkeren må da vurdere om forbrukeren uansett må antas å ville ha arbeidet utført.

Hvis slik antakelse foreligger, må håndverkeren vurdere om prisen for arbeidet er ubetydelig eller i det minste lav i forhold til prisen på oppdraget for øvrig.

Hvis alt ovenfor foreligger, kan håndverkeren velge å utføre tilleggsoppdraget og ha krav på vederlag for sitt arbeid.

Merk at dersom behov for tilleggsarbeid er slik at det ikke kan utsettes uten fare for vesentlig skade, håndverkeren utføre arbeidet. Det vil si at håndverkeren også i disse tilfellene må kontakte forbrukeren for en avklaring av om oppdraget skal gjøres, men kun dersom det er tid til et slikt varsel. Er det ikke tid, skal altså arbeidet utføres såfremt det er fare for vesentlig skade. Det er her snakk om nødpregede situasjoner ved fare for skade på person eller eiendom.

For håndverkeren, vil det hele tiden være viktig å sikre seg bevis for at pliktige handlinger er utført. Dette gjelder både vurderinger og forsøk på å oppnå kontakt. Dette trenger ikke gjøres så omfattende, og det kan være tilstrekkelig med bilder og SMS forholdene tatt i betraktning.

Skulle det være ønskelig med en sammenhengende skisse over reglene, er det bare å kontakte undertegnede.

Thor Tidemann Bjønnes
Advokat / Partner – HBL Advokatfirma