Arv – har arveplanleggingen gått lovlig for seg?

Tekst: Anne Grete M. Ytredal, advokat og partner i HBL Advokatfirma

Arveloven slår fast at arvelaters livsarvinger har krav på 2/3 av arvelaters formue – den såkalte pliktdelsarven. Om ikke arvelater har bestemt noe annet i testament, vil arvelaters livsarvinger arve det i alt vesentlige etter avdøde. Men dersom arvelater oppretter testament, kan pliktdelsarven begrenses til det loven oppstiller som tak hva gjelder pliktdelsarvens størrelse.

I 2021 økte dette taket fra kr. 1.000.000 til 15 G per arvelinje. G tilsvarer folketrygdens grunnbeløp som justeres hvert år. Per nå betyr det at pliktdelsarvens størrelse øker til i overkant av kr. 1.500.000.

I praksis betyr dette, for de familiene som ikke bare består av felles barn, at gjenlevende ektefelle eller samboer vil måtte betale ut avdødes livsarvinger med et høyere beløp etter dagens arvelov, dersom ektefelle eller samboer ønsker å overta det vesentlige av avdødes formue. Har man bare felles barn byr ikke dette på store problemer, da man har krav på i sitte i uskifte med felles barn frem til visse situasjoner inntrer. Består familien derimot av særkullsbarn på den enes eller begges kant, må særkullsbarnet gi sitt samtykke til at gjenlevende kan sitte i uskifte. Gir særkullsbarnet ikke slikt samtykke, blir det ofte en økonomisk utfordring for den gjenlevende.

Det skal likevel presiseres at i levende live disponerer man i utgangspunktet helt fritt over sin formue uten å måtte hensynta arvelovens regler tilknyttet pliktdelsarv, med visse unntak for den som sitter i uskiftet bo.

Som følge av pliktdelsreglene er det mange som ønsker å foreta ulike disposisjoner i levende live som sikrer at gjenlevende ektefelle eller samboer ikke kommer i en vanskelig økonomisk situasjon ved den andres bortgang. Disse vurderingene står ofte svært sentralt når familien består av mine, dine og våre barn.

I en slik situasjon er det viktig å være klar over at det går et skille mellom livs- og dødsdisposisjoner i norsk rett. Det grunnleggende kjennetegnet på dødsdisposisjoner er at den først får virkning for arvelateren etter dens død, mens livsdisposisjonene blir oppfylt mens arvelateren lever.

Skillet er viktig å kjenne til fordi dødsdisposisjoner må følge testamenters gyldighetskrav og respektere pliktdelsreglene dersom arvelater har barn.

En livsdisposisjon kjennetegnes på den annen side ved at den hadde, eller var ment å ha realitet for arvelateren i ens levetid. Som nevnt, står man i utgangspunktet helt fritt til å foreta slike disposisjoner uten å være bundet av arvelovens bestemmelser om pliktdelsarv.

Vurderingen av om man står overfor en livs- eller dødsdisposisjon er ofte gjenstand for tvist, da boets størrelse etter avdøde påvirkes i vesentlig grad av konklusjonen om man står overfor en livs- eller dødsdisposisjon.

De aktuelle disposisjonene får man også ofte først kunnskap til etter arvelaters død, slik at arvelaters hensikt bak disposisjonen er som regel ikke mulig å få belyst direkte fra arvelater selv.

De rettslige kriteriene for om man står overfor en livs- eller dødsdisposisjon følger ikke av loven, men er utviklet gjennom rettspraksis og teori og det er som regel nødvendig med juridisk bistand for å kunne ta stilling til hvilken type disposisjon som er foretatt.

Konklusjonen rundt dette spørsmålet får som nevnt i praksis stor betydning for de etterlatte, da det er slik at dersom disposisjonen blir bedømt som en livsdisposisjon, har ikke livsarvingene krav på at verdien av formuegjenstanden inngår i avdødes bo, og således heller ikke i beregningsgrunnlaget av pliktdelsarvens størrelse.

Ett typisk eksempel på disposisjoner som ofte danner grobunn for konflikt er hvor fast eiendom blir overført i sin helhet til den ene ektefellen eller til ett av barna. Slike disposisjoner må sikres tilstrekkelig realitet i levende live for å stå seg som en livsdisposisjon. I motsatt fall vil disposisjonen være å anse som en dødsdisposisjon som må ha testaments form og respektere pliktdelsreglenes bestemmelser. Det er mange momenter som i denne vurderingen vil ha betydning. Det er verdt og merke seg at en ren formell overdragelse, er som regel ikke tilstrekkelig for at disposisjonen blir vurdert til å være en livsdisposisjon.

Som følge av de mange tvister vi ser innenfor dette området, råder vi alle til å innhente juridisk bistand så tidlig som mulig dersom man vurderer å foreta en disposisjon i levende live som en ønsker skal stå seg også etter ens bortgang.

Også i de tilfeller hvor man får kunnskap til en disposisjon foretatt av en nærstående som nå har falt bort og som har medført usikkerhet tilknyttet dens gyldighet, anbefales det å ta tidlig kontakt for å få saken vurdert. På den måten vil det kunne være mulig å unngå en opprivende arvestrid med sin egen familie.

Er du usikker på hvordan du best kan tilrettelegge og planlegge for hva som skal skje med det du etterlater deg, anbefaler vi deg å ta kontakt helt uforpliktende enten per telefon eller per epost.

Tilsvarende anbefales det å ta kontakt med oss dersom du nylig har fått kunnskap til en disposisjon som har gjort deg usikker på om arveplanleggingen har gått lovlig for seg.